Kvinnedagen den 8. mars var i utgangspunktet ment som en markeringsdag hvor kvinner kunne stå opp for sine rettigheter. Her i Kamerun har det utviklet seg til å bli en storslått feiring og en festdag hvor kamerunske kvinner har fri. Har tiden kommet for å feire?
Ja, det er sant at det har kommet videre i arbeidet for kvinners rettigheter. Kamerun er faktisk blant de bedrestilte landene i Afrika når det kommer til nettopp dette. Men hva vil egentlig det si?
En positiv ting er at mange flere jenter har mulighet til å ta seg en utdanning nå enn før. Slik jeg har forstått det så ønsker Kamerun på mange måter at kvinners rettigheter skal bedres. Men holdninger og levemåter tar det lang tid å forandre. Slik samfunnet her er i dag kan det også skape vanskeligheter når kvinnen får en mulighet til utdanning. Kvinner som prøver å komme seg opp og frem i samfunnet blir ofte tatt dårlig imot. Fremdeles er kvinnens naturlige plass i hjemmet. Hun skal styre husholdet, lage maten og passe barna. Mannen er husets forsørger og overhode mener mange, og det er helt naturlig at kvinnen er underdanig mannen.
Det finnes menn som ikke vil ha kvinner som er godt utdannet hvis hun da ikke lengre kan være en «god kone» og passe på hus og barn. Dette kan også føre med seg at fedre ikke vil at jentebarna skal få seg høy utdanning, noe som resulteterer i at foreldrene prioriterer å bare gi økonomisk støtte til guttene.
En annen retning dette kan ta er at mange unge kvinner må finne egne måter å skaffe seg inntekt på, og innleder da forhold til gutter som kan hjelpe de økonomisk. Dette kan også gjøre det vanskelig for alle parter.
Siden det fortsatt er mange kvinner her med et lavt kunnskapsnivå kan mange menn benytte seg av dette, som ved å fortelle kvinnene overtroiske utsagn og fortellinger som gjør at hun blir overbevist om å gjøre som mannen sier.
Et eksempel på dette kan være når det kommer til arv. Man skulle kanskje tro at hustruen ville arve hus og hjem ved en ektemanns bortgang, men det er mannens foreldre og familie for øvrig som arver etter ham. Det finnes noen sterke kvinner som ikke tolerer dette og går rettens gang for å få det de føler burde være deres. Dette er en tung og vanskelig prosess, og mange velger å la være.
Det er et rykte som sier at hvis en kone blir værende i huset til sin avdøde ektemann vil magen hennes blåse seg opp og bli kjempestor, og hun vil til slutt kunne dø. Dette er det mange som tror på, og kvinnen velger også på grunn av dette å holde seg unna huset.
I dette samfunnet kan det være veldig vanskelig for en kvinne å klare seg på egenhånd, og et ekteskap er for mange nødvendig. Valgmuligheter kan det for mange kvinner være få av. Når de da har giftet seg med en mann, men etter hvert finner ut av at han kanskje er utro, hva skal hun gjøre? En ting er utroskapen i seg selv, men i tillegg kan frykten for at mannen blir smittebærer av hiv være til stedet. Vi har hørt historier om kvinner her som i frykt for å bli smittet velger å legge kondomer i kofferten til mannen som reiser på forretningsreise, for hun vet godt hva som kan komme til å skje. Hva er alternativet hennes? Hvis hun velger å skille seg fra mannen vil hun verken økonomisk eller sosialt sett stå i en god posisjon, og hun er klar over muligheten for at hun derfor kanskje ender på gaten.
Så har vi kvinnedagen. Det feires stort i hele Kamerun med kvinner som har fått sydd seg kvinnedagskjoler, enten i rosa eller blått.
Mange kvinner har egentlig ikke råd, men på grunn av et stort kjøpepress velger mange å bruke månedens lønn på nettopp dette stoffet.
En tradisjon tilsier også at mannen skal kjøpe til kona for å vise at hun er satt pris på. Hvis hun ikke får stoff kan det for andre sees på som et tegn på at mannen ikke er fornøyd med henne.
Under tvil valgte vi å kjøpe kvinnedagskjoler og tok oss en tur på festplassen for å kunne se hva alt dette her egentlig var. Her i Ngaoundéré er det full fest på torget, med tog og underholdning.
Rollene er byttet. Kvinnene bestemmer over mennene som danser for dem. Dette synes mennene er greit, det er tross alt bare én dag i året! I tillegg reiser mange kvinner på barer på kvelden og gjør slik de mener mennene gjør til vanlig, noe som også kan skape problemer i hjemmet dagen derpå.
Er dette virkelig riktig måte å feire på? Jeg unner kvinnene en festdag, for all del, og jeg synes det var en fin markering med opptoget, men når man stiller seg spørsmålet «hvorfor feire?» så vil jeg si at man kan lure litt. Jeg mener heller ikke at utviklingen nødvendigvis må gå i akkurat samme retning som i Vesten, hvor kvinne og mann skal ha akkurat samme arbeidsoppgaver. Så lenge det finnes en form for likestilling tror jeg mye er gjort.
Som tidligere nevnt finnes det unntak, både blant kvinner og menn. Jeg kjenner flere som valgte å la være å gå med kvinnedagsstoffet nettopp for å vise at de ikke mente at det var noe å feire. Dessuten vet jeg at det finnes demonstranter og kvinner som holder taler om rettigheter. Likevel tror jeg mye av det jeg skriver om når det gjelder holdninger og måter å se ting på er dominerende i tankegangen til mange, og slik jeg ser det tror jeg fortsatt ikke målet er nådd! Sammenlignet med Norge har Kamerun kommet kort når det kommer til kvinnens rettigheter, så hva er grunnen til at de sier seg fornøyde den dag i dag? Og hva vet egentlig jeg om hvor fornøyde de er? Kankje grunnen til denne feiringen er at dette er måten for kvinner og vise seg litt frem?
Jeg vet ikke, men likevel tror jeg det er viktig at dette synspunktet nevnes og at kamerunske kvinner fortsetter å stå på for sine rettigheter!
This slideshow requires JavaScript.
Postcard from far away 